Tag Archives: Minoritetskvinner

Gaven som setter varige spor.

2 jun
477954_4901367811242_423771763_o

Kvinnene i prosjektet «Grenseløse grønnsaker og urter». Fra venstre, Kuldip Kaur Rihel, Parveen Kanta, Farida Ahmadi, Tove Berg, Bayan Amin og Juliet Okparaebo utenfor slottet. Bildet er tatt etter audiens hos H.M. Dronningen 23.mai 2013.

Grenseløse grønnsaker og urter Les videre

Reklamer

Tause skrik!

13 apr

Hennes ønske er at nordmenn forstår at somaliere er mer enn omskjæring. Ezats drøm handler først og fremst om å komme ut av fattigdommen. Hun sluttet i jobben på grunn av kontantstøtten, og startet å produsere barn i håp om at det skulle gi henne bedre økonomi.

Farida Ahmadis bok Tause SkrikDette sitatet er hentet fra Farida Ahmadis bok, Tause skrik – minoritetskvinnenes behov for anerkjennelse. En bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Hun skriver om kvinner som lever i ensomhet, de har problemer med å skaffe seg jobb, de har dårlig økonomi, de sliter med å forstå det politiske og institusjonelle systemet, og flere av dem sliter med «kroppslige smerter» som kan være vanskelig å forklare.

Mange som har foreldre som har innvandret til Norge, kan kjenne igjen de voksnes sterke ønske om å finne veien ut av fattigdom og trange kår. Men mangel på nettverk, gode veiledere, informasjon om det norske samfunnet og språkkompetanse kan ofte være årsaken til at de ikke klarer å gjøre de rette valgene. Flere av dem gjør valg som får langsiktige konsekvenser, ikke bare for dem, men også for deres etterkommere.

– Og jeg tenkte, hva kan jeg gjøre for å bevisstgjøre kvinner om hvilke valg som kan føre dem inn i fattigdom og hvilke som kan lede dem ut av fattigdom. De kortsiktige og langsiktige konsekvensene av de ulike valgene.

Min annerledeshet, min styrke.

I min bok «Min annerledeshet, min styrke» viser jeg hvordan jeg selv, ledet familien inn i en fattigdom. Min personlige reise, kombinert med all forskning jeg hadde lest om «reproduksjon av sosial ulikhet» gjorde meg enda Loveleen R. Brennamer bevisst på alvoret i situasjonen. Jeg valgte å bli enda mer personlig i min bok, i håp om at leserne vil forstå intensjonen bak valgene jeg gjorde, ikke alltid ga ønsket utfall.

I mars i fjor, en dag da jeg ikke rakk bussen på vei til jobb, og i stedet måtte sitte på med en skolebuss. – Der satt det to jenter med pakistansk bakgrunn rett bak meg, og jeg forsto jo godt hva de sa selv om de ikke snakket norsk. Hun ene mente det var kjempeslitsomt å gå på videregående og at det var et ork med alle fagene. Så sa den andre: “Husk nå at du bare har norsk som annet språk. Det viktigste er at du får en toer, så har du bestått og kan få vitnemål.”

– Det fikk meg til å tenke. – Disse jentene kommer sannsynligvis til å bli gift med gutter som blir hentet fra Pakistan. Gutter eller menn som ikke kan det norske språket, ikke har jobb eller yrkeserfaring i Norge. Jentene er jo i ferd med å kvalifisere seg til arbeidsledighet og rett inn i en fremtid i fattigdom. Det kan ta lang tid før de klarer å komme inn i en økonomisk fri situasjon.

Seema

– Jeg har erfaringer og kunnskaper som gjør at jeg kan bidra til å gjøre en forskjell i samfunnet. Jeg kan «banke på dørene» til arbeidsgivere, spør dem om de vil ansette motiverte og lojale kvinner, som går igjennom kompetanseprogrammer som er tilpasset den enkelte deltaker og arbeidsgiver. Jeg og andre fagpersoner kan veilede kvinner og jenter, gi dem verktøy som kan gjøre dem økonomisk fire. Jeg kan «åpne dører» til arbeidslivet. Jeg kan gjennom kompetanseprogrammer, bevisstgjøre dem på hvilke valg som kan lede dem ut av fattigdom. Gi dem råd om hvordan de skal bruke sin «flerkulturelle kompetanse» som en styrke for dem selv, og samfunnet. Dermed ble selskapet Seema.as etablert.

Seema står for, Selvstendighet, empowerment, endring, mestring og ambisjon.

Seema as skal arbeide for økt mangfold på det norske arbeidsmarkedet. Gjennom kompetanseprogrammer, mentorskap og nettverksbygging skal vi åpne dørene for jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn, og dermed også gi arbeidsmarkedet og næringslivet tilgang til ressurssterke og motiverte arbeidstakere.

Jeg håper vi når kvinnene som Farida Ahmadi skriver om, jentene jeg møtte på bussen og andre kvinner som trenger støtte og hjelp til å finne veien inn i arbeidslivet. Eller som Ahmadi skriver, kvinnene ønsker på mange måter å være fullverdige deltakere i det norske samfunnet. Men de har vanskeligheter med å finne fruktbare strategier for å bli det.