Fordi vi er kvinner!

12 jun

Bilde3

Camilla Collett, Fredrikke Qvam, Gina Krog og Fernanda Nissen, er de fire store, som viste vei, tråkket nye stier, og sikret oss retten til å delta i et demokrati, og gjennom deltakelse kjempe for likestilling og likeverd.
De kjempet for det vi tar for gitt i dag. Kvinners rett til å si sin mening, påvirke politiske beslutninger og delta aktivt i politikken.  Det er millioner av kvinner i verden som ikke har rett til å stemme, delta i demokratiet og si sin mening – fordi de er kvinner.

I år er det 100 år siden kvinnene fikk full stemmerett på lik linje med menn. Norge var blant de første landene i verden som innførte allmenn stemmerett for både kvinner og menn. Vi er privilegert.

Alle kvinner i Norge har stemmerett, men har alle kvinner i Norge en stemme?

Loveleen Rihel Brenna: Stemmerettsjubileet Arendal 11.juni.2013

Loveleen Rihel Brenna: Stemmerettsjubileet Arendal 11.juni.2013

Kan alle kvinner i Norge si ifra og fremme sin sak? Svaret er NEI, det var nettopp det jeg og kvinnepanelet ønsket å sette lys på i 2010. Det er noen kvinner som ikke kan fremme sin sak, enten fordi de befinner seg i undertrykkende miljøer, blir truet på livet, eller ikke makter å kjempe mot det «vellykkede» og velfungerende samfunnet/landet. Det er kvinner som befinner seg i situasjoner som slår sprekker i det flotte glansbilde vi ønsker å presentere av Norge. Det er kvinner som trenger sterke kvinner som kan fremme deres sak. De trenger en Camilla, Fredrikke, Gina og Fernanda idag også.

Jeg trengte dem og trenger dem fortsatt. 

Slik som jeg forstår invitasjonen idag, ønskes det at jeg forteller litt om min kamp for frihet. Jeg skal ikke gå i detalj, men min kamp har tre dimensjoner som jeg ønsker å synliggjøre idag.

1. Kampen mot mine egne holdninger, indre dialog og mitt kvinnesyn

2. Kampen mot minoritetsmiljøet

3. Kampen mot storsamfunnet

Min kamp

I oppveksten og i mitt tidligere liv, var det et sterkt fokus på kulturforskjeller. Det som Bilde2skiller indere fra nordmenn. Men da jeg møtte Camilla Collett begynte jeg å endre fokus. Hun lærte meg å frigjøre mine følelser, ta et oppgjør med mine egne tanker og holdninger til meg selv og til andre kvinner. Jeg oppdaget at begrensningene lå i mine tanker – jeg var fanget i mitt eget garn. Frigjøring fra mine tanker og holdninger, var min tøffeste kamp.   

Bilde1Camilla Collett ga meg mot til å kjempe min kamp for likeverd og selvstendighet, som kvinne.  Den dagen jeg bestemte meg for å brenne «gamle kart» og tråkke nye stier – måtte jeg også velge bort noe. Collett som hadde gått veien før meg, ble min veiviser og ledsager. Hun fortalte meg, vi er ikke adskilt fra hverandre – fordi vi er kvinner. På min vei, har jeg alltid hatt noen støttespillere, det har alltid vært en kvinne som står ved min side. Heier på meg, gir meg råd og ser meg. Det er Collett, Undset, Qvam, Haslund og Elstad for å nevne noen. Jeg trengte ikke å gå ut av hjemmet for å få råd og støtte. Disse sterke kvinnene, sammen med min venninne Aina Lian Flem, kunne jeg kjempe min kamp. For min skyld og for barnas skyld.

Det handler ikke om å være innvandrer, minoritet eller indisk. Det handler heller ikke om å være norsk. Men det handler om å være et likeverdig menneske. Stemmerett og samfunnsdeltakelse

Men det er også en kvinne til som har satt sine spor i meg. Det er Fredrikke Marie Qvam. 9070889Fredrikke eller «korridorenes dronning», grunnleggeren av De norske kvinners sanitetsforening, og som sikret oss retten til å stemme, på lik linje med menn, hvorfor er hun viktig for meg?

 

Stemmerettens betydning og makt, det skjønte jeg ikke før jeg ble alenemor. (Før det stemte jeg fordi jeg kjente noen politikere i Kristiansand). Men etter skilsmissen, etter at jeg ble helt alene, forstod jeg en litt mer av Camilla Colletts smerte og sorg. Jeg forstod mer og mer hvor viktig min deltakelse i samfunnet var for meg og mine to sønner. Jeg som mor var en viktig rollemodell for mine barn. Hvordan jeg mestret livet, motstanden og sjansene jeg fikk ville påvirke dem.

 

Kroppen husker det hodet har glemt.

Fredrikke Qvam synliggjorde kvinner usynlige vondter. Hun satt fokus på kvinnehelsen, hun viste meg veien jeg i dag har valgt å følge. Det er mange kvinner som ikke blir sett eller hørt, fordi deres smerte og lidelse ofte er knyttet til skam. Det er så mange som har sterke meninger om hvordan de er som mødre, ektefeller, kvinner og «gjør seg til» nettopp fordi det finnes lite kunnskap om vondtene i deres kropper. Fredrikke Qvam har ikke bare kjempet for at vi kvinner skulle få stemmerett, men også stiftet Norske kvinners sanitetsforening som gjør en viktig jobb for kvinner, og kvinnehelse.

Som for eksempel, kvinnelige alkoholikere. Når en mor er alkoholiker trenger hun en annen oppfølging enn det menn får. Skammen knyttet til mors alkohol problem er mye større enn når far er alkoholiker, sa en kvinne jeg intervjuet for noen år siden.

58

Bilde: Google

En annen gruppe jeg tenker på er kvinner som blir utsatt for seksualisert vold, og får store psykiske problemer som ødelegger deres liv. Hvordan de blir møtt av helsevesenet og rettsvesenet bør vi se nærmere på.

Eller som en tidligere stoffmisbruker svarte meg da jeg besøkte henne på Retretten:

         Du spør meg om voldtekt? Voldtekt er normalen i mitt liv. Vi blir voldtatt flere ganger i uken, uten at noen bryr seg. Vi kan ligge halvdøde på bakken, uten at noen bryr seg. Vi blir møtt med nedverdigede holdninger og krenkelser hver dag. Du snakker med en «narkoman», ikke en kvinne. Samfunnet ser ikke på oss som kvinner. Vi har fått en merkelapp «narkoman», og dermed er alt menneskeverdet tatt i fra oss.

 

 

Det er mange kvinner der ute som trenger å bli sett – bli hørt – og bli tatt på alvor. Det er kvinner som skriker og lider, men vi hører ikke deres tause skrik.

 

Rita Nilsen, leder av Retretten.

Rita Nilsen, leder av Retretten.

Jeg tenker på de kvinnene jeg møtte som leder for Kvinnepanelet og i andre sammenheng:

         kvinner som har vært utsatt for overgrep,

         kvinner som lever i fattigdom,

         kvinner som har flere deltidsstillinger, og sliter med å få økonomien til å gå opp, og sliter med å få tid sammen med barna

         sliter med å få lån til å kjøpe leilighet

         sorgen til mennesker som har mistet noen i nær familie som har tatt livet av sin ektefelle, barn før han tok sitt eget liv

         kvinner som lever med drapstrusler

–    kvinner i fengsel

         kvinner som ikke får psykologhjelp fordi overgrepene som de ble utsatt for skjedde for lang tid tilbake

         kvinner som blir utsatt for vold

         kvinner som blir voldtatt, både overfallsvoldtekter og voldtekter begått av kjente

         kvinner som må prostituere seg for å klare seg økonomisk

         kvinner som er holdt isolert måned etter måned på en hytte langt inne i skogen

         kvinner som opplever diskriminering på grunn av graviditet og permisjon på arbeidsmarkedet

         kvinner som blir utsatt for tvangsekteskap og omskjæring

Det er kvinner som må bli møtt som likeverdige og enkeltindivider – uten merkelapper som definerer dem «ut av» kvinnefellesskapet. Solidariteten og kampen eller arbeidet for å gi alle kvinner en stemme, må gå på tvers av alder, kultur, religion, klasse, etnisitet, helse, seksuell legning, funksjonsevne og livssituasjon. Vi er likeverdige enkeltindivider, som tilhører et fellesskap.

Kampen i minoritetsmiljøet

index

Bilde: Google

Jeg er ikke imot menn, men jeg er imot mennesker (inkludert kvinner) som frarøver mennesker friheten til å leve et likeverdig liv. De som skyver mennesker i et «utenforskap». Et utenforskap som setter seg i kroppen.

Utenforskapet handler om alt fra sosial klasse, annerledes livsstil, langtidsledighet, sykdom, rusavhengighet eller vår definisjonsmakt – hva og hvem representerer «det gode» og hvem står for «det uønskede».

 

Jeg forlot ikke indisk kultur, men jeg forlot ukulturen – moralens voktere, ble for meg «fanger i skammens hengemyr».
Ta vare på din kultur.

Når noen opphøyer sin kultur over den norske, når noen sier «jeg vil ta vare på min kultur» eller forteller meg «du har glemt din kultur», da får jeg lyst til å spørre dem om deres kvinnesyn. 

 

Bilde: Google

Bilde: Google

«Hun er blitt for norsk» eller «Hun er blitt helt norsk» er det samme som å bli stemplet som «umoralsk».

Jeg ble ikke norsk, men jeg ble meg selv. Loveleen – med et navn og identitet.

Og hvis de velger å sette merkelappen «Hun er blitt for norsk» på meg, så bærer jeg den med stolthet. Fordi min norskhet ikke er tuftet på fordommer og antagelser, men på verdier jeg har integrert i meg. Verdier som Gandhi og Marthin Luther King hadde. Likeverd, selvstendighet og frihet. Gandhi, Mandela og King er ikke norske.

 

Dette er ikke verdier jeg finner hos alle nordmenn. Det er mange nordmenn som har et menneskesyn, og holdninger til enkeltgrupper i samfunnet, som minner meg om de jeg har sett og møtt i «ukulturen» jeg har forlatt. Med andre ord, det er mange i det norske samfunnet som jeg ikke ønsker å bli integrert med.

 

Kampen mot majoritetssamfunnet.

Farida Ahmadis bok Tause Skrik

 

Det er mange kvinner som opplever at politikere i Norge bruker dem, slik som kvinner blir brukt i krig. De blir definert og brukt i politisk maktkamp, uten å kjenne dem eller egentlig bry seg om dem. Det blir skapt skiller mellom «oss» og «dem» som kun volder oss smerte.

Kampen mot storsamfunnet

Kvinnene bak «merkelappene» minoritet, innvandrer, flyktning og fremmedkulturell. «Merkelapper» som setter dem i kategorier som mange har tanker og meninger om, uten å kjenne dem. Deres ressurser, erfaringer, historier, drømmer, kunnskap og alt det som de rommer i sitt hele jeg, blir borte i kategorien «minoritetskvinne».

Eller som Farida Ahmadi forteller i boken «Grenseløse grønnsaker og urter»

«I 1995 ble jeg intervjuet av et norsk ukeblad, og jeg husker overskriften den dag i dag: «Muslimske Farida vil kjempe for å gi kvinner et friere liv.» Jeg kan ikke skjønne hvorfor norske politikere og norske journalister har et så sterkt behov for å sette adjektiver foran mitt og andre innvandreres navn. Jeg har i hele mitt liv kjempet for kvinners rettigheter. Disse adjektivene skaper avstand mellom mennesker, de gir grobunn for at forestillingen om «den andre» blir etablert og sementert. Jeg har aldri kjempet en kamp for islam eller for muslimske kvinner. Jeg har kjempet en kamp for frihet, menneskerettigheter og kvinner.

Det er ikke kulturforskjeller og religionsforskjeller som binder oss sammen – men det er våre felles erfaringer – fordi vi er kvinner.

 

I boken «Min annerledeshet min styrke» har jeg delt min historie, gitt verktøy og vist hvordan Loveleen R. Brennamin prosess gjennom selvransakelse og selvledelse – førte til ledelse i arbeidslivet. Min kunnskap og erfaringer vil jeg dele med andre kvinner og jenter, slik at deres vei til et likeverdig og selvstendig liv blir enklere, gjennom økonomiskfrihet og deltakelse i arbeidslivet.

 

 

Det kan jeg klare fordi jeg vet at i et land fordi jeg har gått den veien selv, jeg har brent noen gamle kart, og tråkket nye stier. Jeg manglet nettverk, mennesker som kunne stå ved min side. Men jeg hadde også mange støttespillere, det var store norske forfattere som Ibsen, Collett, Unset og flere. De viste meg vei og problematiserte ikke indisk eller norsk kultur – men som har satt kvinne og kjønnsperspektivet i fokus. Det er også det som er fokus i vårt talentprogram i Seema. Vi har ikke fokus på kulturforskjeller, men på ledelse, det som binder oss sammen og likeverd.

 

 

Hva slags samfunn ønsker vi i fremtiden?

Min appell til dere i dag er å reflektere over

– Hva slags samfunn ønsker vi i fremtiden?

_ Hvilke kvinner som har stemmerett, som likevel ikke har stemme vil du være «Den ene» for?

_ Hvordan kan vi lytte til de tause skrikene, og sette deres sak på dagsorden – på deres premisser?

 

Hvordan kan vi bruke styrken, motet og kraften som stemmeretten gir oss – som de fire store har gitt oss – slik at kvinner som blir undertrykt og krenket fordi de er kvinner, kan få et mer likeverdig liv?  

 

20130612_124844Men vi må huske på å gå varsomt frem. Vi må møte kvinnene og deres familier der hvor de er. Ta utgangspunkt i deres liv, deres virkelighetsforståelse.

Vi skal ikke tre vår frihet over hode på de som er ufire, men la dem få definere sin frihet på egne premisser. Det som er frihet for deg, trenger ikke å være frihet for en annen.

La oss gi dem verktøy, støtte og anerkjennelse – veilede og støtte dem, ikke frelse dem.


La oss jobbe sammen, slik at alle kvinner som har stemmerett, også får en stemme. De har en stemme hver, og en stemme kan «avgjøre hvem som kan sitte og bestemme i vårt land».

 

La dette året bli rekordåret for valgdeltakelse – vi må se og lytte til kvinner som ikke blir sett, men de blir sett på. De definert av andre og blir brukt i et politisk spill.

Du kan være Den ene.

Se også på mennesket, likhetene og det som binder de ansatte sammen.

Vi er ikke adskilt fra hverandre, og det skal ikke være noen unntak i vårt land. Likeverd, menneskeverd er absolutt. Det kan ikke gradbøyes. Vi kan ikke overse mennesker som ikke blir sett. Vi kan ikke si «alle er likeverdige, unntatt…..»

Det er ingen unntak – men det er fortsatt mange som trenger en Collett, en Qvam, en Nissen og en Krog. Det er fortsatt mange som trenger «DEN ENE» deg og meg.

 

         Jeg er klar – blir du med?

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: