Arkiv | juli, 2012

It’s about having faith in the girls dreams.

25 jul

My biggest challenge was that nobody believed in me. No one expected me to succeed, says Sara Manzano-Diaz.

 

Manzano-Diaz,director of the Women’s Bureau, Department of Labor in the United States, welcomes me and twelve other committed women leaders from Europe. A dedicated, targeted, attentive and focused woman, has set

Loveleen Rihel Brenna with Sara Manzano Diaz

aside a full hour to tell us about «women and leadership» on various levels. She lectured in everything from managing themselves out of poverty to governance at the national level.

She says that the Women’s Bureau was established in 1920, and their three priority areas at that point were:

–        Eight-hour work day

–        Working conditions for women

–        Equal pay for equal work for both men and women

We have not yet reached the finish line yet with these issues, she says with a sigh.

Wage differences between men and women, is not an unknown battle for Norwegian women.

Wage differences

This question also concerns Manzano-Diaz. Women earn less than men systematically. Salary conditions are as follows:

White women earn 80 – 100

Afro-American women earn 70 – 100

Latin American women earn 60 – 100

Wage differences are due to several things in addition to gender differences. An example would be that we have few women who educates for careers that offer higher wages, such as science, engineering and green growth. Green Growth is a priority that can lead many women out of poverty. It will be an important focus for us in the future.

Nontraditional education and business

What about women of Asian background, I ask. There is something strange there; they earn little more than white women. This is because they take often take non-traditional education and they are putting more on stake more on business.

After an exciting hour with many good ideas and suggestions on how we can empower women, I ask: what was your biggest challenge to get to where you are today?

My challenge was that nobody believed in me. No one expected that I, a girl with a Latin background, could succeed. I came from a poor Latin American family from the slums. I was an interpreter for my family, and through interpretation of the role, my dream of being a lawyer grew. But the environment around me tried to kill my dreams, through their attitudes towards my background and me. But my parents had faith in me. Eventually I came in contact with good mentors. But mentors are not enough; you must have someone who sponsors you, gives you a chance and have faith in you. Today, she represents 72 million working women in the United States.

After the meeting wit Sara Mansano-Diaz, I was even more sure that Seemas focus on humans will and power to learn, develop and dream of a better future is the way to go. For us it’s about having faith in girls and women who want to follow their dream. It may be the dream of becoming a leader, or find a way out of poverty. We have faith in employers and businesses looking to make a positive difference in society by taking social responsibility for people in vulnerable situations.

It’s about believing in girls and women, and give them a chance! It’s about having faith in humankind. It’s about faith in the girls’ dreams.

 

 

Reklamer

Willing to learn – they cannot ignore you

22 jul

 Get as good as you can in your field so that the environment around you and the labor market cannot ignore you!

Leadership is about what you do when your boss, your colleagues, your friends and your network does not see you. It’s about how you spend your time when you’re not in the «limelight,» says Sharma.

Robin Sharma

February 14 last year I, Loveleen, participated at a seminar with Robin Sharma, one of the world’s five best speakers on leadership and personal development. Sharma spoke of being a » Leader without title», which is also the title of one of his books.

He believes that leadership is about character and responsibility. The advices Sharma provide, or hundreds of other management gurus give are alike. They use different examples, but the core is quite similar. One of the advices I would like to point out, that I think may be useful for Seema participants, are always be willing to learn and develop.

Willingness to learn

This is a theme and a focus area that I have been concerned about for a long time. To deliver good results, strengthen your business or organization, you must be willing to grow and learn. Your growth will affect your reputation, who you attract, your confidence about what you work for or about your passion, and it affects your success in you business or personal life.

«As long as you’re green, you’re growing. As soon as you’re ripe, you start to rot» (Ray Kroc).

Some believe that if they receive an award, a title or a degree, they have reached the goal. They stop learning more, they cease to accept new ideas or listen to others. They stop growing.

Attend seminars and workshops.

My advice is: read something new within your field every day. You must develop, renew yourself, and be willing to integrate something new with the familiar, every day. Seek people who know more than you, and include

people working in the same field as you. Choose your friends and your network that promotes growth, either on the professional or personal level. The more you read or learn about a subject or a phenomenon, the «greener» you become, the danger of «rot» is reduced. When you learn and develop yourself every day, you will be noticed. They cannot ignore you!

Roten til alt godt; selvfølelse.

20 jul

Gjesteblogg av Live Landmark

 

For litt siden fikk jeg anledning til å være bidragsyter på et seminar  for minoritetskvinner arrangert av Seema. Målet deres er å styrke kvinnene for slik å åpne dører på arbeidsmarkedet. Målet mitt er å vise mennesker i hvilke grad de kan være med å styrke seg selv.

I forkant av seminaret var det noen undrende stemmer som lurte på hvorfor foredragsholderen ikke selv var en minoritetskvinne. Svaret mitt er som følger: det er ikke alltid at slik synes utenpå. Dessuten har selvfølelse hverken nasjonalitet eller hudfarge.

Jeg liker å bruke historier når jeg forteller og nå skal du få en av meg: Jeg lever i dag det som for meg er selve drømmen; jeg har en jobb jeg stortrives med og en familie jeg elsker. Jeg pleier til og med å si at jeg hadde en lykkelig start på livet. Men det er fordi jeg ikke husker så godt. Hadde jeg hatt en bedre hukommelse, så ville jeg kanskje kunne svare på om et ufødt barn kan føle at det er uønsket. Jeg kunne kanskje si noe om hvordan det var å bli tatt fra min biologiske mor uten engang å kjenne hennes varme hud. Uten å kjenne hennes kyss på pannen. Uten å høre stemmen hennes hviske ømme små ord. Kanskje ville jeg kunnet si noe om hvordan det var å tilbringe mine første levemåneder på et sykehus med fremmede hender og nye stemmer til hvert måltid og skift. Og kanskje ville jeg kunne si noe om hvordan det var noen måneder senere å endelig få et hjem med nye foreldre som kun ønsket det beste for meg.

Min familie har vært av det åpne slaget, så sannheten om starten på livet mitt har alltid vært en naturlig del av meg. Jeg var det lille tigerbarnet, som fikk vokse opp med de store gode elefantene. Sånn var det med den saken. Jeg følte meg trygg og elsket. Men jeg lurte alltid på om de ville elsket meg mer om jeg hadde vært deres eget barn. Jeg lurte ofte på om andre familier hadde det annerledes. Og jeg lurte av og til på om jeg selv var annerledes, fordi jeg ikke hadde en ekte familie. Jeg fortalte meg selv at jeg var et barn av stjernene og fikk ikke svar før jeg fikk mine egne barn.

Å være i konkurranse med seg selv. 

Når jeg i voksen alder ser meg tilbake, så ser jeg den lille jenta som strekker seg langt for å få oppmerksomhet, ja rett og slett på en litt mastete og i overkant ivrig måte. Kanskje fordi mitt møte med livet var en ugjenkallelig avvisning? Jeg oppdaget i hvert fall tidlig at gode resultater ga positiv tilbakemelding og mengder av den deilige bekreftelsen jeg stadig jaktet på. Jeg jobbet derfor ekstra hardt for å lykkes og var i en evig konkurranse med meg selv. Følelsen av å vinne var ubetalelig. Følelsen av å tape; utålelig. I ettertid må jeg le når jeg ser i hvilken grad belønningen for innsatsen har vært uten betydning, mens rosen har vært det utslagsgivende. Klapp på skulderen betyr mer enn lønn, og mitt favoritt kompliment er fortsatt: du er flink!

I voksen alder ble jeg alvorlig og langvarig syk. I takt med at tilstanden min forverret seg sank naturlig nok prestasjonene. Tilslutt lå jeg stort sett til sengs og hadde mer enn nok med meg selv. Likevel fortsatte vennene mine å ringe meg. Jeg undret meg voldsomt. For hvem var jeg nå? Ikke hadde jeg jobb. Ikke leste jeg aviser. Ikke var jeg morsom. Ikke hadde jeg noen historier å dele. Ikke orket jeg å invitere. Jeg var ingen.

Identiteten handlet om hva, istedenfor hvem.

Jeg hadde altså knyttet hele selvfølelsen min til mine prestasjoner. Identiteten min handlet om hva, istedenfor hvem. Men hvis du tenker på de menneskene du er glad i; er du glad i dem fordi de har en flott karriere? Liker du dem på grunn av pengene de tjener? Setter du pris på dem på grunn av hus, klær og andre materielle verdier? Svaret er så innlysende at spørsmålene virker i overkant enkle, men likevel  tok det meg år å forstå det med hele meg og ikke bare med intellektet.

Mitt tips til deg er som følger: Du er som du er, så vær glad og stolt og fornøyd med deg selv. Du gjør som du gjør, og hvis du ikke liker det du gjør, så kan du alltids gjøre noe annet. Det er tross alt ikke det som er deg.

Ikke overselg deg selv.

15 jul

–        I Norge skal man ikke «selge» seg selv i et jobbintervju, forteller to av jentene som kom til Seema. 

–        Hvorfor ikke det, spør jeg jentene.

–        Vi har fått veiledning av en coach som har lært oss om spilleregler i norsk arbeidsliv. Vi ble fortalt at i nordmenn er setter pris på nøkternhet og du skal helst ikke stikke deg frem for mye.

–        Vi mener at man skal selge seg selv. Det man ikke skal gjøre er å overselge seg. Det er noen kulturforskjeller vi skal være klar over.

Bildet er lastet ned fra Google.

Vi hører stadig om arbeidsgivere som ikke vil ansette innvandrere på grunn av språkproblemer. Vi får lese om alle de som søker jobber, som aldri blir innkalt til intervju. Men vi har mindre fokus på de som blir innkalt til intervju, som likevel ikke får jobb. De aller fleste tilfeller er det kun en som får jobben, mens de andre som blir innkalt til intervju må fortsette å søke på nye jobber. Det ikke å få jobb er ikke en unaturlig erfaring, det som kan være en påkjenning over tid er; at man søker jobb etter jobb, men blir ikke innkalt til intervju og når man først er i intervju så får du aldri jobben.

Det kan være mange årsaker til at en kandidat ikke får jobb, det kan være alt fra manglende kompetanse, til lederens holdning til kandidatens annerledehet.

I denne bloggen har vi fokusert på to perspektiver, som kan være en årsak til at man ikke får jobb.

–        Forberedelse til intervjuet.

–        Hvordan blir kompetansen presentert?

Les videre