Hvis ikke du legger planer for ditt eget liv, så vil noen andre gjøre det. Når andre legger planer for ditt liv, er de sjeldent i samsvar med din drøm, sa jeg til jentene som deltok på Seema-innsikt seminaret på lørdag.
For flere år siden, ledet jeg prosjektet «Loveleen i fremtiden». Det handlet om min reise og min utvikling. Prosjektet krevde mye av meg. Jeg ville ikke fokusere på om jeg var indisk eller norsk. Jeg ville fokusere på hvem Loveleen var.
Den 23.juni hadde Seema, sitt første Seema-innsikt seminar. Tema for seminaret var «Min vei til suksess». Live Landmark, Cecilie Thunem-Saanum og Petter Strandli ga jenter tips og verktøy om hvordan de kunne følge sin drøm, styrke selvfølelsen, bruke tiden og få innpass i arbeidsmarkedet. Deltakerne ble oppfordret til å følge sin drøm og sette sine mål for sitt liv.
Foredragsholderne hadde ikke et flerkulturelt fokus, fordi dere råd handler om menneskers evner og iboende ressurser, uavhengig av bakgrunn. Dette er basiskunnskap som må være på plass, før man setter fokus på det spesielle med å pendle mellom ulike kulturer og verdier.
I min bok, «Min annerledeshet, min styrke» har jeg også flettet inn de spesielle utfordringene, og spørsmålene mange jenter med flerkulturell må finne svar på. Men det spesielle kan også handle om å pendle mellom to ulike hjem. For eksempel, mellom to skilte foreldre som ikke klarer å samarbeide, og barna havner i konstant lojalitetskonflikt og vanskelige valg.
Prosjekt Loveleen
Jeg ville bygge meg selv på en slik måte at jeg ble møtt som et menneske med egen identitet, personlighet og omdømme, før jeg ble møtt som representant for en kultur eller gruppe. Dersom jeg skulle nå målet om å bygge mitt navn i Norge, måtte jeg også vite hva jeg skulle gjøre hver eneste dag for å nå det målet. Jeg måtte lage en handlingsplan for prosjekt Loveleen. Med hovedmål og delmål.
Den planen begynte jeg å følge hver eneste dag. Hver dag satte jeg av en time til selvutvikling og selvransakelse. Det var så mye som skulle læres. Heldigvis hadde jeg fått energien og utholdenheten til min far, og det rolige lynnet til min mor – det var de viktigste tingene i min bagasje på denne reisen. Men jeg forsto raskt at det jeg virkelig manglet – og som jeg ikke kunne lære gjennom bøker – var sosial kompetanse som passet i de miljøene jeg ønsket å bli en del av.
Du har mange verktøy i din «koffert».
De aller fleste av oss har erfaringer som kan være tunge, smertefulle og som vekker vonde minner. Men alle våre erfaringer har lært oss noe, og når vi ser tilbake, så har vi utviklet en kunnskap og kompetanse som er vår, bare
vår. Når denne kompetansen og kunnskapen, kombineres med ny kunnskap kan det bli ditt viktigste verktøy til å bli «unik på ditt felt». Og Cecilie spør jentene, ville dere ha valgt å bytte bort deres «koffert» med noen andres, eller vil dere ta frem kunnskapen og foredle den slik at det blir din styrke?
Slik beskriver jeg skattene jeg fant i min koffert, da jeg skulle bygge mitt nye liv.
Jeg begynte å skrive en lang liste over alt jeg hadde lært hjemme. Mine foreldres egenskaper, mine egne egenskaper og egenskapene til andre mennesker rundt meg. Deretter systematiserte jeg alle punktene i to kategorier: Hva jeg ønsket å ta med meg videre, og hva jeg ønsket ikke å ta til meg.. Mens jeg holdt på med denne listen så jeg at mye av det jeg hadde lest om i ledelsesbøkene,
fant sted i mitt eget hjem. Alt fra økonomistyring, delegering av oppgaver, organisering av hverdagen, logistikk, innkjøp, rutiner, kommunikasjon, samarbeid, konflikthåndtering, forhandlingsteknikker og evnen til å ta den andres perspektiv. Denne kunnskapen supplerte
jeg med det som stod i bøkene. Hvordan skulle jeg bruke min fars vilje, stahet og utholdenhet i mitt prosjekt «Loveleen»? Hvordan kunne jeg bruke min mors gjestfrihet, evne til å gi og være genuint opptatt av den andre i arbeidslivet? Jeg tenkte og laget kulepunkter for meg selv.
Selvfølelse er ingen konstant faktor
Live viste hvordan man kan hente opp selvtillit uavhengig av prestasjoner, at selvfølelsen ikke er konstant faktor, hvordan hode og kropp henger sammen, og ikke minst hvordan filtrerer frem situasjoner som styrker deg som personer. Det minnet meg om mine egne valg, hvor jeg selv måtte kartlegge; hvem bygger meg og hvem river meg ned, hva betyr mennesker som sprer rykter og snakker meg ned for meg og min fremtid.
Oppgjøret med meg selv tok tid. Stadig vekk tok jeg meg selv i å gjøre feil. Spesielt fordi jeg ofte ble fanget av negative tanker, og et behov for å sette mennesker som krenket meg på plass. Men jeg våget ikke, ikke nå som jeg var alene. Jeg hadde to barn jeg skulle beskytte.
I stedet for å ta igjen, bestemte jeg meg for å ta fra dem makten. De kunne ikke påvirke meg negativt hvis ikke jeg tillot dem det. Hvilken betydning hadde disse menneskene for meg og mitt liv? Det var et spørsmål jeg stilte meg selv hver eneste dag. Hvem skulle jeg bruke energi på: De som rev meg ned, eller de som bygget meg opp?
Uansett hvor mange ganger jeg tok meg selv i å gjøre feil, valgte jeg å fortsette. For noen måneder siden hadde jeg ikke engang visst at jeg gjorde noen feil. Nå var jeg i stand til å stoppe dem. Jeg var på rett spor.
Sosial kompetanse og kommunikasjon
Både Live, Cecilie og Petter la vekt på verbal og nonverbal kommunikasjon. Kroppsholdning, toneleie, klær og indre dialog. Et helhetlig kommunikasjonskart var også en del av min utvikling.
Jeg måtte lære hvordan man kommuniserer på ulike arena i samfunnet. Men før jeg begynte min læreprosess, måtte jeg finne ut hvilke arena ønsker jeg å være på. Hvilke type mennesker ønsker jeg å ha som mine rollemodeller og veiledere. Slik beskriver jeg mitt kommunikasjonskart i min bok.
Hva snakker man om, når man ikke snakker om jobb, kulturforskjeller eller barneoppdragelse?
Det første jeg måtte lære meg, var kommunikasjon. Jeg begynte med kroppsspråket. Hva forteller blikket, håndtrykket, toneleiet og mimikken? Hvordan skal jeg gå kledd, hvor høye bør hælene på skoene mine være, hva sier sminken min og håret mitt til omgivelsene?
Petter forteller at gode karakterer er ikke nok, relevant sosial kompetanse er like viktig i arbeidslivet. Deltakelse i idrett, frivillige organisasjoner og tillitsverv i skolen, gir en arbeidsgiver signaler om at søkeren er sosial og har kompetanse som kan være relevant for å utføre jobben.
Det aller viktigste var likevel å være med på middager, kaffepauser, sammenkomster, møter og til og med julelunsjer. Men jeg måtte velge ut de som var viktige for meg, og velge bort de som var mindre viktige. Jeg la merke til hvor viktig det var å ha lest i alle fall overskriftene i avisene, å kjenne navnene på de beste idrettsutøverne, og å se på Dagsrevyen, debattprogrammer og andre populære programmer. Men jeg forsto også at sosial kompetanse var umulig å utvikle hvis jeg ikke var ute blant mennesker. Jeg måtte gå ut og være sosial for å bli sosialisert.
Vår drøm er at hver jente skal lage sin plan for sitt liv. Vi ønsker å gi jenter verktøy og støtte dem i forhold til jobb og utdannelse, slik at de kan bli arkitekter i sitt eget liv, og finne sin vei til sin suksess. Jentenes suksess, er Seemas seier.
Legg igjen en kommentar